Derfor kan ikke kommuner rulle ut velferdsteknologi uten et responssenter

Klokken er halv to om natten. En 84 år gammel kvinne trykker på trygghetsalarmen sin. Hun har falt eller hun er utrygg, eller noe er galt. Alarmen går.

Hvem svarer?

I mange norske kommuner vet ingen svaret. Alarmen kan gå til en pleier som allerede er midt i et stell hos en annen bruker. Den kan gå til en vakttelefon som ingen husker hvem som har. Eller den kan havne i et system som ingen har definert ansvaret for å overvåke.

Dette er ikke et teknologiproblem. Det er et strukturproblem. Og det er nettopp dette Helsetilsynet begynte å se på i sitt landsomfattende tilsyn i 2024.

Helsetilsynet er ikke kjent for å overdrive. Når de bruker ord som «fare for svikt», er det verdt å lytte.

Jeg har jobbet i dette feltet lenge nok til å vite at de har rett. Og jeg har sett nok kommuner som kjøper teknologi med de beste intensjoner, og deretter overlater resten til tilfeldighetene. Og det er her problemet starter.

For selve utgangspunktet for anskaffelse av teknologi er ikke kontroversielt. Folk lever lenger, og de bor derfor også hjemme lenger enn de gjorde for en generasjon siden. Men de som bor hjemme i dag er sykere og mer skrøpelige enn de som bodde hjemme for ti år siden. Behovet for overvåking øker. Antall alarmer øker.

Og ansvaret for å håndtere alarmene havner, nesten alltid, hos hjemmetjenesten.

Hjemmetjenesten er ikke bygget for det. De er bygget for å gi omsorg, utføre stell og gi praktisk bistand. Det er det de er trent for, og det er det de faktisk skal gjøre. Når de i tillegg skal sortere alarmer, vurdere hastegrad og koordinere respons på tvers av brukere, pårørende og AMK går noe galt. Ikke fordi de er dårlige til jobben sin. Men fordi ingen kan gjøre to ting fullt ut samtidig, med like god kvalitet. Namsos er et godt eksempel på det:

Det ingen liker å si Pasientsikkerheten svekkes, ikke styrkes, når velferdsteknologi rulles ut uten en klar ansvarsstruktur rundt alarmhåndteringen. Det er den ubehagelige sannheten.

Alarmer kan bli oversett. Respons kan bli forsinket. Og i et system der alle har et slags ansvar, ender det ofte med at ingen har det fullt ut. Ikke fordi noen vil det slik, men fordi systemet ikke er bygget for noe annet.

Helsetilsynet så det. De igangsatte et nasjonalt tilsyn nettopp fordi de hadde mottatt varsler om hendelser der svikten var knyttet til manglende oppfølgingsstruktur rundt teknologien. Ikke teknologien i seg selv, men det som skjer, eller ikke skjer, rundt den.

Hva skjer når strukturen faktisk er på plass?  Namsos kommune valgte å koble seg til det interkommunale samarbeidet Værnes Respons, og implementerte sentralt bemannet responssenter. Det tok ikke lang tid før resultatene begynte å vise seg:

60 prosent. Etter kort tid. Det er ikke en trend, det er en umiddelbar virkning av å ta bort det som ikke hørte hjemme i hjemmetjenestens arbeidshverdag i utgangspunktet!

Fra varslingskanal til nervesystem

Responssenteret er derfor ikke bare en alarmsentral. Det er, når det fungerer godt, et nervesystem for kommunens omsorgstjeneste. Og kommuner som har brukt Værnes Respons i flere år peker på noe som er lett å undervurdere: Alle varsler samles i én app. Det høres trivielt ut. Men én app betyr én innlogging, én opplæring, og vikarer som kan bruke systemet fra dag én.

Det gir kommunen ett felles arbeidsverktøy for en tjeneste som tradisjonelt har levd med ti forskjellige systemer i ti forskjellige siloer. Og det har konsekvenser langt ut over brukervennlighet. Det handler om compliance. En kommune kan ikke forsvare alarmhåndtering og hendelseslogg som er spredt på tvers av systemer som ikke snakker med hverandre.

Det er dit kommunene som gjør dette riktig allerede er på vei. Mulighetsstudien er tydelig på dette, og hva kommunene trenger fremover. 15. april holder NetNordic Care innlegg om fremtidens responssenter på #HelseRomerike-konferansen, arrangert av Norway Health Tech. Spørsmålet vi kommer til å stille der er det samme som vi stiller her:

Hvem tar alarmen klokken 02.30 på en natt det er fullt på alle avdelinger?

Hvis svaret er klart, konkret og forstått av alle som jobber den vakten: Bra! Da har kommunen gjort noe riktig og kan kjøpe mer teknologi.

Hvis svaret er uklart, eller "det kommer an på", eller "det varierer", da bør teknologiinnkjøpene vente. Ikke fordi teknologien er dårlig, men fordi den ikke kan gjøre jobben sin uten svaret på det spørsmålet. Når strukturen er på plass, kan teknologien gjøre det den faktisk lover: Å skape trygghet.